Vi klarte det!

Det å kunne gjennomføre et mål vi har satt oss, gir en herlig og positiv selvfølelse. Tone og jeg gikk i går fra Sulsetra til Gråhø, en topp på 1431 m.o.h . Vi går ikke fort, men vi koser oss og nyter naturen, hundene og hverandre. Praten går, tankene flyr og av og til setter vi oss ned og lytter til det fredfulle fjellandskapet.

img_0402

Det å vandre i fjellet gir en helt spesiell opplevelse, spesielt hvis vi har god tid. Ingen ting som stresser oss. Når sola skinner slik den gjorde denne vakre høstdagen, fra en skyfri himmel hvor ingen tordenskyer var å se, og utsynet utover alle fjelltoppene var fantastisk, da er det godt å leve. I slike stunder er bekymringer, sorger og skuffelser langt unna. Tankene flagrer fritt utover vidda.

img_0385

Det blir som meditasjon, fokuspunktet er stien rett foran meg, jeg er konsentrert om den, slik at jeg ikke snubler og faller. Samtidig flyr en tanke inn i hodet mitt, jeg stopper opp ved den, jeg observerer den, jeg akspterer den og lar den fly ut av hodet igjen. SOAL – Stopp -Observer – Aksepter – La gå. I lange stunder sier vi ingen ting, i andre lange stunder går praten. Akkurat som om vi faller inn i en slags rytme. Jeg kjenner hvordan stresset fra dagliglivet ellers letter fra skuldrene mine. Det gjør godt å gå slik.

img_0393

Målet vårt var altså å nå Gråhø, en tur på ca. 7 km fra Sulsetra. Det klarte vi, og vi gikk altså 14 km tilsammen. 8 timer brukte vi, og det ble mange flotte bilder og ikke minst en god tilfredsstillelse av å ha klart det vi satte oss som mål.

graho

 

 

De små detaljer i den store verden

Det er en regnværsmorgen siste helga i påsken. Jeg trekker en gjennomsiktig plastpose over kameraet og går ut i skogen på jakt etter noe å skape et bilde ut av. Det er de små detaljer jeg er ute etter. Trærne har smykket seg med mange fine dråper denne stille morgenen. Små sølvglitrende dråper henger på grenene. Jeg er fascinert, prøver ut mange forskjellige vinkler, men synes ikke jeg får noe til å sitte. Jeg beveger meg inn i en mosekledd gammel skog, ormegresset begynner så smått å titte frem, men ingenting blomstrer ennå. Jeg konsentrerer meg om bakken, kan det være noen spirer, da får jeg se en fjær. En fjær med dråper på, en fugl har etterlatt seg en hilsen på denne grønne mosen. Kanskje lever den ikke lenger, kanskje er det bare en fjær den har mistet. Jeg legger meg i den våte mosen, studerer fjæra, føler meg helt andektig, litt ydmyk overfor denne fuglen som har mistet denne fjæra. Det er jo ikke så mye å bry seg om akkurat at en fugl mister fjær, det skjer sikkert hver dag, men det er en liten detalj, en bitteliten historie i den store, store verden.

1603-632

Vann i svart-hvitt og litt om en dag på Astrup Fearnley museet

I september sto jeg en kveld i Lillomarka og tok bilder av en bekk. Bildene er konvertert til svart-hvitt, og bearbeidet litt i Lightroom.  Et svart-hvitt bilde gir en annen uttrykksform enn fargebildet. Jeg liker svart-hvitt, fordi tolkningen av bildet er annerledes. På en måte blir det mer kunstnerisk, det blir ikke en ren avbildning, det blir til noe annet.

Det er deilig med kunst, en dag for en liten stund siden var vi innom Astrup Fearnley museet. Helt nye lokaler, arkitekturen av lokalene var kunst i seg selv, og innvendig var det spennende bilder, innstallasjoner og uttrykksfulle elementer som tirret både nygjerighet og sinne.  Noe var så makabert at jeg godt kunne vært det foruten, annet pirret humøret og fikk meg til å le, og noe var vakkert. Altså mange sterke inntrykk. Museet er vel verdt et besøk.

Nedenfor er noen av mine forsøk på å lage noe uttrykksfullt, jeg en amatør som bare synes det er en herlig avkobling å holde på med naturfotografi, eller fotografi i det hele tatt, som synes det er befriende å kunne sitte et par timer en gang i blant og jobbe med bilder på PCen, min lille uttrykksform som jeg bærer i meg. Og det er vel sånn vi har det, vi amatører som heldigvis i dag har dette media som kan hjelpe oss til å vise frem noe av det vi gjør.

Det handler om AKSEPT

Akkurat i dag skal en blog artikkel fra meg handle om noe annet enn naturfoto. Den skal handle om menneskelige relasjoner, om respekt, likeverd og aksept. Det er skeive dager i Oslo denne uka, for de som ikke aner hva skeive dager er, så er det en tilstelning for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Det begynte med åpningen av Pride house i litteraturhuset sist lørdag, konserter og i morgen er det åpning av Pride Park i spikersuppa. Her er det mye show, konserter, diskusjoner, forelesninger. I kveld gikk hagekonserten til Aksept senteret av stabelen. Så mye som 1200 mennesker møtte opp i hagen til Aksept. Vi ble servert en flott aften med mange gode utøvere. Oslo Fagotkor og Anita Skorgan sto høyt på lista av mine favoritter.

Aksept er senteret for HIV positive, her har de et fristed hvor fordømmelse ikke finnes.

En mann fortalte om familien sin som ikke lenger ville ha ham hos seg julaften, for de var redde for å bli smittet. Han fortalte om hvor forferdelig sårt det var å bli utstøtt av sin egen familie, utstøtt av mor, utstøtt av far. Og dette skjer i Norge i 2012. I år har han vært tidlig ute med ønskelisten, og den handlet om at han ønsket at hans foreldre kunne klare å akseptere ham slik han var, selv om han var homofil og hadde vært så uheldig å få hiv. Jeg lar meg berøre av slike historier.

Generelt er det fremdeles vanskelig å være annerledes i det norske samfunnet, selv om vi har kommet veldig langt på vei. Det er fremdeles vanskelig for noen foreldre å akseptere at deres sønn eller datter kommer hjem og forteller at de er homofile eller lesbiske. Det er fremdeles tøft å komme ut av skapet. Det handler om aksept, det handler om å bli akseptert av sine egne. Hadde foreldre ant hvor mye følelsesmessig smerte de påfører sitt barn ved ikke å akseptere ham eller henne som den personen barnet er, hadde de kanskje forstått og akseptert. Dessverre er det ikke alle som skjønner eller vil innse det. Det å ikke bli akseptert av sine egne foreldre for den man er,  står for meg som noe av det verste som kan skje en person. Det går på selvfølelsen og selvtilliten løs. Kanskje derfor er det fremdeles mørketall på selvmordsfronten blant unge, jeg bare lurer, undrer over at en seksuell legning som for noen er veldig naturlig ikke skal bli akseptert.

Så dere som har en sønn eller datter som er litt annerledes, eller kanskje du er venn med en som er litt annerledes, eller kanskje du bare vet om noen som er litt annerledes, aksepter dem, tilbring litt tid sammen, kanskje har mennesket dypere skatter enn du aner. Og kanskje livet ditt blir rikere. Hvem vet?

Her er noen bilder fra årets hagekonsert: