Herlig, kald og forfriskende fototur

Endelig, endelig, dette hadde jeg gledet meg til lenge. Naturfototur! Det er så lenge siden jeg har vært på en ordentlig naturfototur. En ordentilig naturfototur for meg er å finne et sted gjerne i næområdet hvor det blir mulighet for å ta bilde av fugler, dyr eller annen type natur. I dag ble Maridalen i Oslo stedet. På uforklarlig vis klarte vi å komme ned til Skjærsjøelva akkurat mot utløpet til Maridalsvannet. Vi satt litt overfor brua. Tidligere hadde vi stått på brua og sett den lille fuglen. Jeg blir aldri lei denne fuglen, vår kjære nasjonalfugl Fossekallen. Den sitter som regel på en isete stein midt ute i elva, en brun lodden fjærklump med hvitt bryst. Så dykker den ned og finner larver nede i vannet. Opp og ned i iskalt vann. Etter å ha sittet over to timer uten å få optimale bilder av fuglen dro vi videre til en fuglematestasjon. Der var det jammen en Trekryper. Første gang jeg fikk bilde av en Trekryper. Nå sitter jeg her i stua ved peisen, bearbeider bilder og minnes en flott tur. Tenk at året skulle starte med Fossekallen. Kanskje det ligger an til flere bilder av ville fugler og dyr i år? Hvem vet.

1401-006 1401-014 1401-025

Fossekallen i Skarselva

Da jeg gikk skituren i går, så jeg et lite glimt av Fossekallen som lekte seg i elva. Det gjorde at jeg i dag dro opp til Skar, med fullt fotoutstyr, nistepakke, termos, stativ, og bikkja på slep. Det var så mye å holde orden på at jeg gikk på beina opp bakkene til det flatet ut, så var det å spenne på seg skia og gli innover mot demningen. Jeg tok av fra skisporet litt nedenfor demningen, og gikk med snø til knærne, der var et laglig grantre med grener som hang ned som kamuflasje, jeg stoppet der, og fikk se kallen med en gang. Akkurat som den satt på en stein midt ute i elva og bare ventet på meg. Den satt der akkurat lenge nok til at jeg fikk tatt noen bilder. Så flyttet den seg. Matpakka ble spist og så flyttet jeg meg også litt lenger oppover mot dammen. Der hadde jeg bedre utsikt over elva. Og det varte ikke lenge før den var der igjen. To stykker var det som fartet frem og tilbake, lekte seg i vannet og satt og sang. Det var verdt den tunge sekken og strevet opp bakkene og all løssnøen.