Da jeg gikk skituren i går, så jeg et lite glimt av Fossekallen som lekte seg i elva. Det gjorde at jeg i dag dro opp til Skar, med fullt fotoutstyr, nistepakke, termos, stativ, og bikkja på slep. Det var så mye å holde orden på at jeg gikk på beina opp bakkene til det flatet ut, så var det å spenne på seg skia og gli innover mot demningen. Jeg tok av fra skisporet litt nedenfor demningen, og gikk med snø til knærne, der var et laglig grantre med grener som hang ned som kamuflasje, jeg stoppet der, og fikk se kallen med en gang. Akkurat som den satt på en stein midt ute i elva og bare ventet på meg. Den satt der akkurat lenge nok til at jeg fikk tatt noen bilder. Så flyttet den seg. Matpakka ble spist og så flyttet jeg meg også litt lenger oppover mot dammen. Der hadde jeg bedre utsikt over elva. Og det varte ikke lenge før den var der igjen. To stykker var det som fartet frem og tilbake, lekte seg i vannet og satt og sang. Det var verdt den tunge sekken og strevet opp bakkene og all løssnøen.

Leave a Reply

%d bloggers like this: